Onsdag og torsdag denne uken feiret vi
muslimsk nyttår; Tamxarit som det heter på wolof. Da går vi inn i år 1435. For å skjønne tidsregningen
deres må du trekke fra 622 på 2013 som er året da Muhammed og hans følgere
emigrerte til Medina. På onsdagen spiste vi coucous med saus og lam, som er
tradisjonell nyttårsmiddag her. Etter at vi har spist opp mesteparten av
couscousen, heller de melk over couscousen, en noe interessant greie. Det
smakte helt greit… Lammet er kjøtt som vi har spart fra Tabaski.
Hele
kvelden er det barn som kommer innom huset. De går noe som ligner på norsk
julebukk, som de kaller Taajabóon. Da kler guttene seg som jenter, jentene seg
som gutter, og mange smører aske i ansiktet. Deretter går de rundt til husene i
nabolaget mens de trommer på tomme plastkanner, og får kjeks og sukkerbiter. Også
i byen er det mange barn og ungdommer som går rundt i gatene med instrumenter
og kostymer.
På torsdag var det flere barn i kostymer, og for praktiserende muslimer er det dagen for bønn, da de må resitere en bønn (som jeg ikke kan hverken uttale eller skrive) 1000 ganger. Dessuten hilser alle hverandre med "dewenati" som betyr jeg øsnker deg ett godt år frem til det neste, som etter følges av "Baal ma aq" som er tilgi meg alle de feil jeg har begått i året som gikk.
Siden sist har vi også hatt "Journées du patrimoine", som er en uke i begynnelsen av november, der mange gamle hus i Saint-Louis åpner dørene for å vise Saint-Louis kulturarv. Det var veldig spennende og vi var på flere foredrag om forskjellige temaer som er spesielle for byen, som for eksempel ånden som bor i elven, Saint-Louis som havneby og om senegalesiske kvinner som giftet seg med innflytelsesrike hvite menn og skapte en egen overklasse i Saint-Louis. Disse kvinnene kalles for Signare og er nå forfedrene til et "metis"samfunn i Saint-Louis. (Metis her i Saint-Louis betyr at du er blandingsbarn)
Her er Capitaine Niang, en gammel kaptein som fortalte oss om da Saint-Louis var en viktig havneby og om da han seilte fra Saint-Louis til Liberia. Det er ganske langt....
Vi hadde også besøk av Djibril, kjæresten til Catherine, hun jeg bor hos. Han er fotograf, og han hadde veldig lyst til å ta bilder av meg i tradisjonelle klær. Så da dresset jeg meg opp og gikk rundt i byens gater og ble tatt bilder av. Passe kleint
© Djibril Sy
Litt vanskelig å se på dette bildet siden det er litt lite, men hun dama i mangefarget kjole glaner passe stygt på meg... Litt usikker på hvorfor... De fleste her blir meget entusiastisk når de ser en "toubab" i "deres" klær!
Ba ca kanam (Sees snart)
Sist helg var jeg hjemme hos Awa og resten av familien. Først og fremst for skabbehandling av denne gutten (nevøen til Doudou) og broren hans, men mens jeg var der slang jeg meg med å lagde ceebu jen. Det er nasjonalretten og sikkert greit å kunne lage. Har nok ikke helt perfeksjonert det enda, men det kommer...
Dette er Awa, tanten til Doudou som har han har bodd hos nesten hele livet. Hun er ett rivjern og har egenhendig oppdratt nesten samtlige av barna i familien, en 8-9 stykker...
Dette er Ayda, kusinen til Doudou som lager mat. Spicy fishballs!
Dette er huset mitt :-)
