Demal Norvege

Det nærmer seg slutten og om ca tre uker er jeg hjemme igjen i Norge.

 Sist helg var jeg hjemme hos Awa og resten av familien. Først og fremst for skabbehandling av denne gutten (nevøen til Doudou) og broren hans, men mens jeg var der slang jeg meg med å lagde ceebu jen. Det er nasjonalretten og sikkert greit å kunne lage. Har nok ikke helt perfeksjonert det enda, men det kommer...

 Dette er Awa, tanten til Doudou som har han har bodd hos nesten hele livet. Hun er ett rivjern og har egenhendig oppdratt nesten samtlige av barna i familien, en 8-9 stykker...

 Dette er Ayda, kusinen til Doudou som lager mat. Spicy fishballs!

 Dette er huset mitt :-)

Går jo også enda på wolofkurs! Det begynner å bli ganske komplisert. Vi er midt inne i en lang sekvens om gramatikk...

I dag er det fredag og i kveld skal vi ut og spise på restaurant! Vi feirer at Catherine har sluttet å røyke! Det er absolutt en verdig fest! 

Dewenati(Godt nyttår)

Onsdag og torsdag denne uken feiret vi muslimsk nyttår; Tamxarit som det heter på wolof. Da går vi inn i år 1435. For å skjønne tidsregningen deres må du trekke fra 622 på 2013 som er året da Muhammed og hans følgere emigrerte til Medina. På onsdagen spiste vi coucous med saus og lam, som er tradisjonell nyttårsmiddag her. Etter at vi har spist opp mesteparten av couscousen, heller de melk over couscousen, en noe interessant greie. Det smakte helt greit… Lammet er kjøtt som vi har spart fra Tabaski.

           

Hele kvelden er det barn som kommer innom huset. De går noe som ligner på norsk julebukk, som de kaller Taajabóon. Da kler guttene seg som jenter, jentene seg som gutter, og mange smører aske i ansiktet. Deretter går de rundt til husene i nabolaget mens de trommer på tomme plastkanner, og får kjeks og sukkerbiter. Også i byen er det mange barn og ungdommer som går rundt i gatene med instrumenter og kostymer.

På torsdag var det flere barn i kostymer, og for praktiserende muslimer er det dagen for bønn, da de må resitere en bønn (som jeg ikke kan hverken uttale eller skrive) 1000 ganger. Dessuten hilser alle hverandre med "dewenati" som betyr jeg øsnker deg ett godt år frem til det neste, som etter følges av "Baal ma aq" som er tilgi meg alle de feil jeg har begått i året som gikk. 

Siden sist har vi også hatt "Journées du patrimoine", som er en uke i begynnelsen av november, der mange gamle hus i Saint-Louis åpner dørene for å vise Saint-Louis kulturarv. Det var veldig spennende og vi var på flere foredrag om forskjellige temaer som er spesielle for byen, som for eksempel ånden som bor i elven, Saint-Louis som havneby og om senegalesiske kvinner som giftet seg med innflytelsesrike hvite menn og skapte en egen overklasse i Saint-Louis. Disse kvinnene kalles for Signare og er nå forfedrene til et "metis"samfunn i Saint-Louis. (Metis her i Saint-Louis betyr at du er blandingsbarn)

 Her er Capitaine Niang, en gammel kaptein som fortalte oss om da Saint-Louis var en viktig havneby og om da han seilte fra Saint-Louis til Liberia. Det er ganske langt....

Vi hadde også besøk av Djibril, kjæresten til Catherine, hun jeg bor hos. Han er fotograf, og han hadde veldig lyst til å ta bilder av meg i tradisjonelle klær. Så da dresset jeg meg opp og gikk rundt i byens gater og ble tatt bilder av. Passe kleint

                                         © Djibril Sy

Litt vanskelig å se på dette bildet siden det er litt lite, men hun dama i mangefarget kjole glaner passe stygt på meg... Litt usikker på hvorfor... De fleste her blir meget entusiastisk når de ser en "toubab" i "deres" klær!

Ba ca kanam (Sees snart)

Maa ngi nii (Her er jeg)

På tirsdag begynte jeg på wolofkurs. Wolof er lingua franca her i Senegal, og det snakkes også i Gambia, om enn en litt annen dialekt. Det snakkes mange språk her, tror det er opp mot 20, men de aller fleste snakke wolof. Jeg kommer langt med fransk, men gøy å lære et nytt språk. Jeg har sammen med Catherine begynt på et språkkurs i regi av Institut francais. Det er fire timer i uken, to timer tirsdag og torsdag. Nå helt i begynnelsen er det mye som er kjent. Vi har lært hilsninger og litt vokabular. Hilsninger er en lang og innviklet affære. Det skal utveksles minst fire forskjellige varianter av ”Har du fred” og det hele skal toppes en lovprisning av Allah. Ikke alltid lett å forstå alle disse variantene, men nå har jeg hvert fall noen inne. Nå er det bare å pugge!

Alhamdulillah

Nå har jeg vært her nesten en måned og grunnet dataproblemer har jeg ikke kunne oppdatert bloggen. Jeg trodde alt håp var ute og etter at jeg ringte forsikringsselskapet tenkte jeg at jeg ville forbli dataløs resten av tiden min her, siden Mac ikke er særlig vanlig i Senegal, og jeg ikke var helt sikker på om det var så lurt å gi maskinen min fra meg til en ”datareperatør” All ære til senegalesere, de fikser det aller meste med ganske lite, men alle har sine begrensinger

I dag da jeg kom hjem fra wolofkurs, fortalte Doudou meg at han hadde klart å skru på maskinen min, og at dette visstnok skyldes at han har bedt bønner for datamaskinen min. Nå er det visst min tur til å takke Cheikh Amadou Bamba for miraklet!

                                          Takk til han her altså

Siden sist har vi feiret Tabaski! Det er en senegalesisk høytid, som er på høyde med jul hjemme i Norge. I og med at Senegal tar seg fri både på kristne og muslimske høytider, er det ikke en måned som går forbi uten en høytid. Tabaski skal visst være en av de viktigste muslimske høytidene, og feirer Abrahams villighet til å ofre sin sønn når Gud ba han om det. Gud belønnet Abraham med å gi han et lam han kunne slakte i stedet. Muslimene her i Senegal minnes dette ved å slakte en sau. Alle familie slakter hver sin sau, og det var enormt mange sauer med sauer på markedene og i gatene, som fetes opp til Tabaski.

                                          Ikke så lett å se, men i bakgrunnen her er det masse sauer!

Dagen begynner kvart på ni. Ingen får lov å spise før senere på dagen. Først går alle mennene og kvinner som har kommet i overgangsalderen til moskeen for å be. Når de kommer hjem rundt halv ti skal slaktingen begynne. Familieoverhodet, her Papa Seck, skal slakte den første sauen og det gjøres på tradisjonelt vis ved å skjære over halsen med en diger slaktekniv. Deretter er det eldste sønn sin tur, altså Camou. Han drepte de tre andre. Så da lå de der da, til sammen fire søte, døde sauer i bakgården rett utenfor vinduet mitt. Jeg hadde fått beskjed om at dette kanskje var litt for brutalt for meg og at jeg bare kunne bli på rommet mitt. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, og de var mildt sagt overrasket over at jeg ikke besvimte, kastet opp eller snudde hodet. Det skal nok litt mer til enn litt blod og en død sau eller fire for sette meg ut.

           

Når alle sauene var slaktet begynte flåingen og parteringen. I år har vi leid en slakter som gjorde det meste, men alle menn her ser ut til å kunne flå og partere en sau, så alle hjalp til. Etter at sauene var parterte og oppdelte, begynner ventingen. Rundt klokken tolv, spiste vi vårt første måltid som er grillet lever. Altså nå er ikke jeg noe fan av innvoller, og jeg vet ikke om det var sulten eller varmen, men det smakte veldig godt. Etter et par timer spiste vi grillet kjøtt i alle former, sånn fortsatte det resten av dagen og utover kvelden. Vi spiser vel strengt tatt fortsatt kjøtt etter Tabaski…

                                          Jeg og bestefar Seck chiller'n mens vi ser på slakting

           

Rundt klokken fem er det pyntetid. Da tar alle på seg det nye antrekket som de har fått sydd for anledningen og går på besøk til hverandre. Barna går rundt til husene i nabolaget og får penger eller godteri. Jeg måtte på med finstasen og skysset rundt i familien! Veldig hyggelig, men med 35 grader var det en smule anstrengende.

                                          Her er vi i finstasen!

Sånn ser jeg ut i tradisjonelle klær... Ikke helt katastrofe, men har vel aldri blitt glant så mye på i mitt liv... Barn her er visst ikke vant til å se utlendinger i slike klær, så folk, både barn og voksne gitt og glante med åpen munn... Veldig festlig. Jeg følte meg allerede ganske beklemt, og det ble ikke bedre. 

       

En uke!

Nå har jeg vært her en uke, og burde vel begynne å venne meg til varmen, men det går ikke. Konstant svettebart og følelsen av å kveles av varmen er ikke å anbefale, men jeg blir stadig lovet at det snart skal bli kaldere og i dag kom "høst"været. I dag er det "bare" 30 grader!

Her om dagen var jeg på fotballkamp, der to nabolag spilte mot hverandre. Et av nabolagene var Corniche, der jeg bor.  Det koster 300 cfa, ca 3 kroner å komme inn på stadion, også er det bare å ta plass der du finner plass på sementbenkene. Rompa di blir ganske nummen etter hvert, men det var festlig å se fotballkampen. Det hadde jeg ikke trodd… Men å spille i 35-40 grader er ikke naturlig og jeg skjønner ikke hvordan de får det til… Kampene spille på kvelden, men klokken 19 er det fortsatt passe varmt....

I går dro vi til Hydrobase, en liten kjøretur unna for å bade i basseng. Det var helt magisk!

Rommet mitt!

Uteplass og Catherine

"Huset" mitt

Nattens gjest

De gangene jeg har vært ute og reist til tropiske strøk der det er nødvendig med malariaprofylakse har jeg tatt Lariam. Til nå har det vært supert! Det er billig, og du må bare ta den en gang i uken, som selvfølgelig kan være vanskelig å huske av og til. Jeg fikk sinnsykt høydeskrekk i Etiopia men det går an å leve med!

I natt fikk jeg min første ordentlige opplevelse av alle disse bivirkningene som står ramset opp på pakningsvedelgget! Jeg våknet av at jeg hylte! Jeg var helt overbevist om at det stod en mann over sengen min med en kniv! Jeg hylte og jeg hylte og var mildt sagt hysterisk! Jeg tror jeg vekket hele nabolaget og Papa, Max og Fathioune dundret løs på døren min og ville at jeg skulle åpne. Men siden det var mørkt i rommet og jeg fortsatt trodde det var en mann med kniv der inne tok det lang tid før jeg endelig klarte å låse opp døren. Da jeg endelig fikk døren opp viste det seg at det selvfølgelig at alle vinduene var låst med gitteret fortsatt inntakt og det var ingen der inne!

Resten av natten fikk jeg ikke sove, satt og leste på nettet og ble vel ikke mindre paranoid ved å lese pakningsvedlegget på nytt…

Legui legui! 

La chaleur!

Det er så varmt at jeg blir like stolt av meg selv hver gang jeg klarer å reise meg opp fra stolen og begi meg ut i verden. Det er meldt mellom 35 og 40 grader hver dag fremover! De sier det skal bryte og at været skal bli mildere men  kan det ikke komme snart! Jeg har hatt konstant svettebart siden jeg kom og er ganke lei av det!

Den første dagen jeg kom var Awa, tanten til Doudou ,syk og vi dro på sykebesøk. Det er rart og veldig søtt hvor mye tillitt de har til en skarve sykepleier fra Norge, for da jeg kom ble de veldig lettet og mente at nå ville hun bli frisk. Det ser ut til at hun har fått ”la fatigue” (som basically betyr å være sliten) da hun jobber mye i 40 grader, og sikkert ikke har tatt det nok med ro. Heldigvis ikke noe et par Paracet og litt rehydrasjonstabletter ikke kan fikse. Veldig glad for å kunne hjelpe til og det har allerede begynt å samle seg taliber (gatebarn) om morgenen som vil at jeg skal stelle et sår de har, eller bare trenger et smil eller litt vennlighet! Det hjelper sikkert at jeg forer de med Fox og Dumle!

Om et par uker er det Tabaski, en muslimsk høytid. Jeg må visst kjøpe meg nye klær, så da utvides afrikagarderoben! Sånn som de liker å pynte seg her, er jeg redd jeg vil se ut som en oppstasa påfugl men hvis jeg klarer å tone det litt ned, vil dette bli bra. Vi skal til skredderen for å se på bilder av forskjellige modeller for å se om jeg kan finne meg noe jeg kan gå med, også må vi på marked for å kjøpe stoff!

Det er rart for fort jeg faller inn i rutiner igjen... Afrikalivet passer meg ypperlig og selv om jeg ikke har noen faste aktiviteter enda, går dagene fort nok. Igjen det er altfor varmt til å få gjort så altfor mye!

Legui legui!