På tirsdag begynte jeg på wolofkurs. Wolof er lingua franca
her i Senegal, og det snakkes også i Gambia, om enn en litt annen dialekt. Det
snakkes mange språk her, tror det er opp mot 20, men de aller fleste snakke
wolof. Jeg kommer langt med fransk, men gøy å lære et nytt språk. Jeg har
sammen med Catherine begynt på et språkkurs i regi av Institut francais. Det er
fire timer i uken, to timer tirsdag og torsdag. Nå helt i begynnelsen er det
mye som er kjent. Vi har lært hilsninger og litt vokabular. Hilsninger er en
lang og innviklet affære. Det skal utveksles minst fire forskjellige varianter
av ”Har du fred” og det hele skal toppes en lovprisning av Allah. Ikke alltid
lett å forstå alle disse variantene, men nå har jeg hvert fall noen inne. Nå er
det bare å pugge!
mandag 28. oktober 2013
fredag 25. oktober 2013
Alhamdulillah
Nå har jeg vært her nesten en måned og grunnet dataproblemer
har jeg ikke kunne oppdatert bloggen. Jeg trodde alt håp var ute og etter at
jeg ringte forsikringsselskapet tenkte jeg at jeg ville forbli dataløs resten
av tiden min her, siden Mac ikke er særlig vanlig i Senegal, og jeg ikke var
helt sikker på om det var så lurt å gi maskinen min fra meg til en
”datareperatør” All ære til senegalesere, de fikser det aller meste med ganske
lite, men alle har sine begrensinger
I dag da jeg kom hjem fra wolofkurs, fortalte Doudou meg at
han hadde klart å skru på maskinen min, og at dette visstnok skyldes at han har
bedt bønner for datamaskinen min. Nå er det visst min tur til å takke Cheikh
Amadou Bamba for miraklet!
Takk til han her altså
Siden sist har vi feiret Tabaski! Det er en senegalesisk
høytid, som er på høyde med jul hjemme i Norge. I og med at Senegal tar seg fri
både på kristne og muslimske høytider, er det ikke en måned som går forbi uten
en høytid. Tabaski skal visst være en av de viktigste muslimske høytidene, og
feirer Abrahams villighet til å ofre sin sønn når Gud ba han om det. Gud belønnet
Abraham med å gi han et lam han kunne slakte i stedet. Muslimene her i Senegal
minnes dette ved å slakte en sau. Alle familie slakter hver sin sau, og det var
enormt mange sauer med sauer på markedene og i gatene, som fetes opp til
Tabaski.
Ikke så lett å se, men i bakgrunnen her er det masse sauer!
Dagen begynner kvart på ni. Ingen får lov å spise før senere
på dagen. Først går alle mennene og kvinner som har kommet i overgangsalderen
til moskeen for å be. Når de kommer hjem rundt halv ti skal slaktingen begynne.
Familieoverhodet, her Papa Seck, skal slakte den første sauen og det gjøres på
tradisjonelt vis ved å skjære over halsen med en diger slaktekniv. Deretter er
det eldste sønn sin tur, altså Camou. Han drepte de tre andre. Så da lå de der
da, til sammen fire søte, døde sauer i bakgården rett utenfor vinduet mitt. Jeg
hadde fått beskjed om at dette kanskje var litt for brutalt for meg og at jeg bare
kunne bli på rommet mitt. Det gjorde jeg selvfølgelig ikke, og de var mildt
sagt overrasket over at jeg ikke besvimte, kastet opp eller snudde hodet. Det
skal nok litt mer til enn litt blod og en død sau eller fire for sette meg ut.
Når alle sauene var slaktet begynte flåingen og parteringen.
I år har vi leid en slakter som gjorde det meste, men alle menn her ser ut til
å kunne flå og partere en sau, så alle hjalp til. Etter at sauene var parterte
og oppdelte, begynner ventingen. Rundt klokken tolv, spiste vi vårt første
måltid som er grillet lever. Altså nå er ikke jeg noe fan av innvoller, og jeg
vet ikke om det var sulten eller varmen, men det smakte veldig godt. Etter et
par timer spiste vi grillet kjøtt i alle former, sånn fortsatte det resten av
dagen og utover kvelden. Vi spiser vel strengt tatt fortsatt kjøtt etter
Tabaski…
Jeg og bestefar Seck chiller'n mens vi ser på slakting
Rundt klokken fem er det pyntetid. Da tar alle på seg det
nye antrekket som de har fått sydd for anledningen og går på besøk til
hverandre. Barna går rundt til husene i nabolaget og får penger eller godteri.
Jeg måtte på med finstasen og skysset rundt i familien! Veldig hyggelig, men
med 35 grader var det en smule anstrengende.
Her er vi i finstasen!
Sånn ser jeg ut i tradisjonelle klær... Ikke helt katastrofe, men har vel aldri blitt glant så mye på i mitt liv... Barn her er visst ikke vant til å se utlendinger i slike klær, så folk, både barn og voksne gitt og glante med åpen munn... Veldig festlig. Jeg følte meg allerede ganske beklemt, og det ble ikke bedre.
mandag 7. oktober 2013
En uke!
Nå har jeg vært her en uke, og burde vel begynne å venne meg til varmen, men det går ikke. Konstant svettebart og følelsen av å kveles av varmen er ikke å anbefale, men jeg blir stadig lovet at det snart skal bli kaldere og i dag kom "høst"været. I dag er det "bare" 30 grader!
Her om dagen var jeg på fotballkamp, der to nabolag spilte mot hverandre. Et av nabolagene var Corniche, der jeg bor. Det koster 300 cfa, ca 3 kroner å komme inn på stadion, også er det bare å ta plass der du finner plass på sementbenkene. Rompa di blir ganske nummen etter hvert, men det var festlig å se fotballkampen. Det hadde jeg ikke trodd… Men å spille i 35-40 grader er ikke naturlig og jeg skjønner ikke hvordan de får det til… Kampene spille på kvelden, men klokken 19 er det fortsatt passe varmt....
I går dro vi til Hydrobase, en liten kjøretur unna for å bade i basseng. Det var helt magisk!
Rommet mitt!
Her om dagen var jeg på fotballkamp, der to nabolag spilte mot hverandre. Et av nabolagene var Corniche, der jeg bor. Det koster 300 cfa, ca 3 kroner å komme inn på stadion, også er det bare å ta plass der du finner plass på sementbenkene. Rompa di blir ganske nummen etter hvert, men det var festlig å se fotballkampen. Det hadde jeg ikke trodd… Men å spille i 35-40 grader er ikke naturlig og jeg skjønner ikke hvordan de får det til… Kampene spille på kvelden, men klokken 19 er det fortsatt passe varmt....
I går dro vi til Hydrobase, en liten kjøretur unna for å bade i basseng. Det var helt magisk!
Rommet mitt!
Uteplass og Catherine
"Huset" mitt
fredag 4. oktober 2013
Nattens gjest
De gangene jeg har vært ute og reist til tropiske strøk der
det er nødvendig med malariaprofylakse har jeg tatt Lariam. Til nå har det vært
supert! Det er billig, og du må bare ta den en gang i uken, som selvfølgelig
kan være vanskelig å huske av og til. Jeg fikk sinnsykt høydeskrekk i Etiopia
men det går an å leve med!
I natt fikk jeg min første ordentlige opplevelse av alle
disse bivirkningene som står ramset opp på pakningsvedelgget! Jeg våknet av at
jeg hylte! Jeg var helt overbevist om at det stod en mann over sengen min med
en kniv! Jeg hylte og jeg hylte og var mildt sagt hysterisk! Jeg tror jeg
vekket hele nabolaget og Papa, Max og Fathioune dundret løs på døren min og
ville at jeg skulle åpne. Men siden det var mørkt i rommet og jeg fortsatt
trodde det var en mann med kniv der inne tok det lang tid før jeg endelig
klarte å låse opp døren. Da jeg endelig fikk døren opp viste det seg at det
selvfølgelig at alle vinduene var låst med gitteret fortsatt inntakt og det var
ingen der inne!
Resten av natten fikk jeg ikke sove, satt og leste på nettet
og ble vel ikke mindre paranoid ved å lese pakningsvedlegget på nytt…
Legui legui!
onsdag 2. oktober 2013
La chaleur!
Det er så varmt at jeg blir like stolt av meg selv hver gang
jeg klarer å reise meg opp fra stolen og begi meg ut i verden. Det er meldt
mellom 35 og 40 grader hver dag fremover! De sier det skal bryte og at været
skal bli mildere men kan det ikke komme
snart! Jeg har hatt konstant svettebart siden jeg kom og er ganke lei av det!
Den første dagen jeg kom var Awa, tanten til Doudou ,syk og
vi dro på sykebesøk. Det er rart og veldig søtt hvor mye tillitt de har til en
skarve sykepleier fra Norge, for da jeg kom ble de veldig lettet og mente at nå
ville hun bli frisk. Det ser ut til at hun har fått ”la fatigue” (som basically
betyr å være sliten) da hun jobber mye i 40 grader, og sikkert ikke har tatt
det nok med ro. Heldigvis ikke noe et par Paracet og litt rehydrasjonstabletter
ikke kan fikse. Veldig glad for å kunne hjelpe til og det har allerede begynt å
samle seg taliber (gatebarn) om morgenen som vil at jeg skal stelle et sår de
har, eller bare trenger et smil eller litt vennlighet! Det hjelper sikkert at
jeg forer de med Fox og Dumle!
Om et par uker er det Tabaski, en muslimsk høytid. Jeg må
visst kjøpe meg nye klær, så da utvides afrikagarderoben! Sånn som de liker å
pynte seg her, er jeg redd jeg vil se ut som en oppstasa påfugl men hvis jeg
klarer å tone det litt ned, vil dette bli bra. Vi skal til skredderen for å se
på bilder av forskjellige modeller for å se om jeg kan finne meg noe jeg kan gå
med, også må vi på marked for å kjøpe stoff!
Det er rart for fort jeg faller inn i rutiner igjen... Afrikalivet passer meg ypperlig og selv om jeg ikke har noen faste aktiviteter enda, går dagene fort nok. Igjen det er altfor varmt til å få gjort så altfor mye!
Legui legui!
tirsdag 1. oktober 2013
Første døgnet i Senegal
Flyturen ned hit gitt over all forventing. Jeg hadde bare en
time i Paris, men det viste seg å være akkurat nok. Da slapp jeg å henge rundt
på flyplassen alt for lenge, selv om jeg satt med hjerte i halsen på flyet til
Paris.
Da jeg ankom Dakar, var det milevis med visumkø, siden
Senegal akkurat har fått nye visumregler og alle nå må ha visum for å komme inn
i Senegal. Etter lang, laaang ventetid, kom jeg endelig gjennom køen, og måtte
inn på ett lite kontor der en tollbetjent stilte meg masse spørsmål om reisen
min hit… Jeg ble litt nervøs, selv om jeg ikke har noe å være nervøs for men så
viste det seg at han bare ville sjekke meg opp! Veldig seriøse saker det her.
Utenfor flyplassen etter å ha gått slalåm mellom alle
menneskene som vil ”hjelpe” meg med bagasjen min, stod Doudou utenfor og ventet
på meg! Det var koselig! Vi tok en taxi til busstasjonen der vi skulle ta en
”sept places”, en taxi med syv plasser(selv om det egentlig bare er plass til
seks) til Saint-Louis. Da vi kom var vi de eneste som skulle reise i den
retningen, og i løpet av tre timers lang ventetid kom det bare to til, så
europeer som jeg er, kastet jeg inn håndkle og kjøpte oss en taxi hjem… Det var midt på natten, minst 30
grader, og bagasjen min veide et tonn! Så vi forlot bussterminalen der jeg var
den eneste toubaben (hvite menneske) på flere mils avstand, og kjørte til
Saint-Louis på mindre enn tre timer, en tur som vanligvis tar fem timer. Det
skal sies at det er lite trafikk på natten. Det har vel mest med at det ikke er
noe lys langs veien, men det hjalp sikkert at sjåføren kjørte i nesten 120 km
hele veien. Jeg sov for å ikke sitte med hjerte i halsen. Men, men TIA. (This is Africa!)
Vel fremme i Saint-Louis ble det et gledelig gjensyn med
familien Seck og Catherine! Catherine er fransk men er født i Saint-Louis og
har bodd her permanent de siste årene. Hun bor hos Papa Seck, sammen med
Fathioune og Max. Papa er bestefaren til Doudou, og Max er onkelen hans,
Fathioune er Max sin kone. De er veldig søte og det var super hyggelig å se
alle igjen. Mens jeg har vært borte har Catherine fått bygget et rom som hun
har tenkt til å leie ut, og jeg er den første leieboeren. Her har jeg mitt eget
rom med bad og takterrasse. Ganske høy standard til Senegal å være.
Den første dagen min brukte jeg i huset sammen med familien
som også består av Coudou, 12 år gammel, hennes far, og Fatfat, hushjelpen. Jeg
fikk spise thiebodienne igjen, som er nasjonalretten her og super god. Ris med
fisk og grønnsaker som kål, gulrot, og chili.
Jeg har sammen med Catherine meldt meg på wolofkurs, som er
nasjonalspråket i Senegal ved siden av fransk. VI skal gå et par timer i uken
frem til jul, og det blir spennende å se om det er mulig å lære seg….
Legui, legui! (På gjensyn på wolof)
Abonner på:
Innlegg (Atom)