Første døgnet i Senegal

Flyturen ned hit gitt over all forventing. Jeg hadde bare en time i Paris, men det viste seg å være akkurat nok. Da slapp jeg å henge rundt på flyplassen alt for lenge, selv om jeg satt med hjerte i halsen på flyet til Paris.

Da jeg ankom Dakar, var det milevis med visumkø, siden Senegal akkurat har fått nye visumregler og alle nå må ha visum for å komme inn i Senegal. Etter lang, laaang ventetid, kom jeg endelig gjennom køen, og måtte inn på ett lite kontor der en tollbetjent stilte meg masse spørsmål om reisen min hit… Jeg ble litt nervøs, selv om jeg ikke har noe å være nervøs for men så viste det seg at han bare ville sjekke meg opp! Veldig seriøse saker det her.

Utenfor flyplassen etter å ha gått slalåm mellom alle menneskene som vil ”hjelpe” meg med bagasjen min, stod Doudou utenfor og ventet på meg! Det var koselig! Vi tok en taxi til busstasjonen der vi skulle ta en ”sept places”, en taxi med syv plasser(selv om det egentlig bare er plass til seks) til Saint-Louis. Da vi kom var vi de eneste som skulle reise i den retningen, og i løpet av tre timers lang ventetid kom det bare to til, så europeer som jeg er, kastet jeg inn håndkle og kjøpte oss en  taxi hjem… Det var midt på natten, minst 30 grader, og bagasjen min veide et tonn! Så vi forlot bussterminalen der jeg var den eneste toubaben (hvite menneske) på flere mils avstand, og kjørte til Saint-Louis på mindre enn tre timer, en tur som vanligvis tar fem timer. Det skal sies at det er lite trafikk på natten. Det har vel mest med at det ikke er noe lys langs veien, men det hjalp sikkert at sjåføren kjørte i nesten 120 km hele veien. Jeg sov for å ikke sitte med hjerte i halsen. Men, men TIA.  (This is Africa!)

Vel fremme i Saint-Louis ble det et gledelig gjensyn med familien Seck og Catherine! Catherine er fransk men er født i Saint-Louis og har bodd her permanent de siste årene. Hun bor hos Papa Seck, sammen med Fathioune og Max. Papa er bestefaren til Doudou, og Max er onkelen hans, Fathioune er Max sin kone. De er veldig søte og det var super hyggelig å se alle igjen. Mens jeg har vært borte har Catherine fått bygget et rom som hun har tenkt til å leie ut, og jeg er den første leieboeren. Her har jeg mitt eget rom med bad og takterrasse. Ganske høy standard til Senegal å være.

Den første dagen min brukte jeg i huset sammen med familien som også består av Coudou, 12 år gammel, hennes far, og Fatfat, hushjelpen. Jeg fikk spise thiebodienne igjen, som er nasjonalretten her og super god. Ris med fisk og grønnsaker som kål, gulrot, og chili.

Jeg har sammen med Catherine meldt meg på wolofkurs, som er nasjonalspråket i Senegal ved siden av fransk. VI skal gå et par timer i uken frem til jul, og det blir spennende å se om det er mulig å lære seg….

Legui, legui! (På gjensyn på wolof)