En uke!

Nå har jeg vært her en uke, og burde vel begynne å venne meg til varmen, men det går ikke. Konstant svettebart og følelsen av å kveles av varmen er ikke å anbefale, men jeg blir stadig lovet at det snart skal bli kaldere og i dag kom "høst"været. I dag er det "bare" 30 grader!

Her om dagen var jeg på fotballkamp, der to nabolag spilte mot hverandre. Et av nabolagene var Corniche, der jeg bor.  Det koster 300 cfa, ca 3 kroner å komme inn på stadion, også er det bare å ta plass der du finner plass på sementbenkene. Rompa di blir ganske nummen etter hvert, men det var festlig å se fotballkampen. Det hadde jeg ikke trodd… Men å spille i 35-40 grader er ikke naturlig og jeg skjønner ikke hvordan de får det til… Kampene spille på kvelden, men klokken 19 er det fortsatt passe varmt....

I går dro vi til Hydrobase, en liten kjøretur unna for å bade i basseng. Det var helt magisk!

Rommet mitt!

Uteplass og Catherine

"Huset" mitt

Nattens gjest

De gangene jeg har vært ute og reist til tropiske strøk der det er nødvendig med malariaprofylakse har jeg tatt Lariam. Til nå har det vært supert! Det er billig, og du må bare ta den en gang i uken, som selvfølgelig kan være vanskelig å huske av og til. Jeg fikk sinnsykt høydeskrekk i Etiopia men det går an å leve med!

I natt fikk jeg min første ordentlige opplevelse av alle disse bivirkningene som står ramset opp på pakningsvedelgget! Jeg våknet av at jeg hylte! Jeg var helt overbevist om at det stod en mann over sengen min med en kniv! Jeg hylte og jeg hylte og var mildt sagt hysterisk! Jeg tror jeg vekket hele nabolaget og Papa, Max og Fathioune dundret løs på døren min og ville at jeg skulle åpne. Men siden det var mørkt i rommet og jeg fortsatt trodde det var en mann med kniv der inne tok det lang tid før jeg endelig klarte å låse opp døren. Da jeg endelig fikk døren opp viste det seg at det selvfølgelig at alle vinduene var låst med gitteret fortsatt inntakt og det var ingen der inne!

Resten av natten fikk jeg ikke sove, satt og leste på nettet og ble vel ikke mindre paranoid ved å lese pakningsvedlegget på nytt…

Legui legui! 

La chaleur!

Det er så varmt at jeg blir like stolt av meg selv hver gang jeg klarer å reise meg opp fra stolen og begi meg ut i verden. Det er meldt mellom 35 og 40 grader hver dag fremover! De sier det skal bryte og at været skal bli mildere men  kan det ikke komme snart! Jeg har hatt konstant svettebart siden jeg kom og er ganke lei av det!

Den første dagen jeg kom var Awa, tanten til Doudou ,syk og vi dro på sykebesøk. Det er rart og veldig søtt hvor mye tillitt de har til en skarve sykepleier fra Norge, for da jeg kom ble de veldig lettet og mente at nå ville hun bli frisk. Det ser ut til at hun har fått ”la fatigue” (som basically betyr å være sliten) da hun jobber mye i 40 grader, og sikkert ikke har tatt det nok med ro. Heldigvis ikke noe et par Paracet og litt rehydrasjonstabletter ikke kan fikse. Veldig glad for å kunne hjelpe til og det har allerede begynt å samle seg taliber (gatebarn) om morgenen som vil at jeg skal stelle et sår de har, eller bare trenger et smil eller litt vennlighet! Det hjelper sikkert at jeg forer de med Fox og Dumle!

Om et par uker er det Tabaski, en muslimsk høytid. Jeg må visst kjøpe meg nye klær, så da utvides afrikagarderoben! Sånn som de liker å pynte seg her, er jeg redd jeg vil se ut som en oppstasa påfugl men hvis jeg klarer å tone det litt ned, vil dette bli bra. Vi skal til skredderen for å se på bilder av forskjellige modeller for å se om jeg kan finne meg noe jeg kan gå med, også må vi på marked for å kjøpe stoff!

Det er rart for fort jeg faller inn i rutiner igjen... Afrikalivet passer meg ypperlig og selv om jeg ikke har noen faste aktiviteter enda, går dagene fort nok. Igjen det er altfor varmt til å få gjort så altfor mye!

Legui legui!

Første døgnet i Senegal

Flyturen ned hit gitt over all forventing. Jeg hadde bare en time i Paris, men det viste seg å være akkurat nok. Da slapp jeg å henge rundt på flyplassen alt for lenge, selv om jeg satt med hjerte i halsen på flyet til Paris.

Da jeg ankom Dakar, var det milevis med visumkø, siden Senegal akkurat har fått nye visumregler og alle nå må ha visum for å komme inn i Senegal. Etter lang, laaang ventetid, kom jeg endelig gjennom køen, og måtte inn på ett lite kontor der en tollbetjent stilte meg masse spørsmål om reisen min hit… Jeg ble litt nervøs, selv om jeg ikke har noe å være nervøs for men så viste det seg at han bare ville sjekke meg opp! Veldig seriøse saker det her.

Utenfor flyplassen etter å ha gått slalåm mellom alle menneskene som vil ”hjelpe” meg med bagasjen min, stod Doudou utenfor og ventet på meg! Det var koselig! Vi tok en taxi til busstasjonen der vi skulle ta en ”sept places”, en taxi med syv plasser(selv om det egentlig bare er plass til seks) til Saint-Louis. Da vi kom var vi de eneste som skulle reise i den retningen, og i løpet av tre timers lang ventetid kom det bare to til, så europeer som jeg er, kastet jeg inn håndkle og kjøpte oss en  taxi hjem… Det var midt på natten, minst 30 grader, og bagasjen min veide et tonn! Så vi forlot bussterminalen der jeg var den eneste toubaben (hvite menneske) på flere mils avstand, og kjørte til Saint-Louis på mindre enn tre timer, en tur som vanligvis tar fem timer. Det skal sies at det er lite trafikk på natten. Det har vel mest med at det ikke er noe lys langs veien, men det hjalp sikkert at sjåføren kjørte i nesten 120 km hele veien. Jeg sov for å ikke sitte med hjerte i halsen. Men, men TIA.  (This is Africa!)

Vel fremme i Saint-Louis ble det et gledelig gjensyn med familien Seck og Catherine! Catherine er fransk men er født i Saint-Louis og har bodd her permanent de siste årene. Hun bor hos Papa Seck, sammen med Fathioune og Max. Papa er bestefaren til Doudou, og Max er onkelen hans, Fathioune er Max sin kone. De er veldig søte og det var super hyggelig å se alle igjen. Mens jeg har vært borte har Catherine fått bygget et rom som hun har tenkt til å leie ut, og jeg er den første leieboeren. Her har jeg mitt eget rom med bad og takterrasse. Ganske høy standard til Senegal å være.

Den første dagen min brukte jeg i huset sammen med familien som også består av Coudou, 12 år gammel, hennes far, og Fatfat, hushjelpen. Jeg fikk spise thiebodienne igjen, som er nasjonalretten her og super god. Ris med fisk og grønnsaker som kål, gulrot, og chili.

Jeg har sammen med Catherine meldt meg på wolofkurs, som er nasjonalspråket i Senegal ved siden av fransk. VI skal gå et par timer i uken frem til jul, og det blir spennende å se om det er mulig å lære seg….

Legui, legui! (På gjensyn på wolof)

Tre uker!!!

Naa har jeg vaert i St. Louis i hele tre uker, og tiden gaar veldig fort!

Paa klinikken er tempoet fortsatt ganske tregt, men paa onsdag startet en nye jente fra Canada aa jobbe der. Hun er ogsaa sykepleier og skal vaere her i 1 maaned. Det mest begivenhetsrike dagen hittil maa ha vaert i gaar da vi först BCG-vaksinerte 20 nyfödte barn, en kort tur hjem for lunsj, ultralyd med doktor Fall, en veldig hyggelig radiolog, som tar seg tid til aa forklare alt han gjör til en dum norsk sykepleier som ikke skjönner halvparten av hva han sier.

Spraakbarrieren er ganske stor her, og selv om veldig mange snakker fransk, foretrekker de aa snakke wolof. Dessuten kan jeg jo ingen medisinske ord paa fransk, saa det er litt "fake it till you make" for tiden. Deres maate aa forklare med de franske medisinske ordene er aa si dem saktere og höyrere for hver gang jeg sier at jeg ikke skjönner. Som foreksempel naar en av sykepleierne skulle forklare meg en operasjon de skulle utföre i dag. Rama sier: "vegetation", Ida sier: "je comprends pas" Rama sier igjen litt höyere og tydeligere denne gangen; "Vegetation". Tilslutt ender det med at hun staar og skriker VEGETATION, VEGETATION!!!!! og jeg staar der like dum og det eneste jeg assosierer med vegetation, er busker og traer.

Etter ultralyd i gaar, fikk jeg endelig vaert med paa en födsel. Hurra! Det tok ca fire timer fra hun ankom klinikken til hun hadde födt en liten jente! Det var litt dramatisk en stund og vi maate gjöre klart i tilfelle hun maate ta keisersnitt, men heldigvis ble ikke det nödvendig. Babyen ble födt med navlestrengen rundt halsen og hun var ganske graa en stund men heldigvis gikk alt bra! Veldig spennende aa faa vaere med paa.

I dag er det Senegals nasjonaldag og jeg har tatt meg fri fra jobb. Vi har vaert i byen og sett paa militaerparade og slappet av. I dag er det ganske mye vind og kaldt, men sammenlignet med Norge er det sikkert ingenting. I gjennomsnitt er det 20 grader om morgenen og kvelden. og naermere 40 midt paa dagen.

Eller gaar dagene med til aa jobbe paa senter for gatebarn, der vi gir de mat, engelsk og fransktimer, hjelper de aa vaske klaerne sine og dusje, og stelle saarene deres. Det er utrolig mange og det er sikkert 100 gatebarn, talibes innom i löpet av en dag.

Legui Legui

Første uke

Nå er snart første uke her i Senegal over og jeg har opplevd så mye! Jeg ankom Dakar sent på natten og heldigvis stod Malick å ventet på meg:) Etter et par timers søvn, kjøre vi til Saint-Louis. Byen er ikke særlig stor, hvertfall ikke sentrum. Jeg bor 20 minutters gange fra sentrum i Sor, rett ved siden av byens største moské. Det er litt uvant med bønnerop til alle døgnets tider og de begynner allerede klokken fem!!

Familien min, la famille Diof er hyggelig og etter litt startvansker er vi nå blitt godt vant til hverandre. Tar litt tid å venne seg til å bo så tett innpå en annen familie... Rommet mitt er knøttlite og standarden er veldig afrikansk. Doen og badet er et kapittel for seg selv, men jeg begynner å bli ganske gode venner med kakerlakkene...

Maten her er veldig god og vi spiser sittende på gulvet fra et stort fat. De spiser mye fisk og ris men også mange forskjellige typer grønnsaker og pasta... Foreløpig ikke blitt syk!!

Klinikken jeg jobber på heter Clinique Ndiaye og er en privat klinikk som for det meste jobber med mor-barn helse. Foreløpig holder jeg på å bli kjent med rutinene, men har vært med på mange konsultasjoner med gravide kvinner. Jeg jobber sammen med klinikkens directrice. Mme. Ndiaye som er jordmor, og en annen jordmor og en sykepleier. Foreløpig ikke fått være med på en fødsel, men det blir vel sikkert det etterhvert også!

Senteret for gatebarn der jeg ogsaa jobber på er greit, men veldig afrikatempo. Ting tar tid. Jeg tilbringer ettermiddagene med å stelle sår, veldig skitne og ofte dype kutt...

I går var jeg på dansetime. Intense to timer med mye akrobatikk og høyt tempo men veldig gøy!!

Skal legge ut noen bilder etterhvert, må bare ta noen først;)

Legui, legui!! ( hadet på wolof)

Videre i verden

Senegal!

I morgen reiser jeg til Senegal, nærmere bestemt Saint-Louis for å jobbe som frivillig! Jeg gleder meg. Dette har jeg planlagt og spart penger til leeenge og endelig er dagen her. Det kribler i magen og reisefeberen er definitivt på plass! Når jeg kommer til St. Louis skal jeg jobbe på en klinikk på formiddagene og et senter for gatebarn på ettermiddagene.

Klinikken har åtte plasser og skal være den mest moderne i byen. Det lover jo godt men fra det jeg vet om afrikansk standard kan jo nesten hva som helst møte meg... Jeg vet enda ikke hva mine arbeidsoppgaver er, men har ønsket meg å jobbe med mor-barn helse, og håper jeg får være med på noen fødsler. Det hadde vært helt supert. Det jobber en sykepleier, en jordmor og en lege der, og det er visst ganske mange innom i løpet av en dag, så det blir nok å gjøre vil jeg tro.

På senteret for gatebarn er det 80 gutter i alder 3 til 18 år så også her blir det nok å gjøre. Vet ikke enda hva mine arbeidsoppgaver vil bli, men håper at også her vil jeg få bruke sykepleieferdighetene mine.


I Saint-Louis bor alle frivillige hos vertsfamilie og jeg har fått tildelt en familie med mor, far, tre døtre og en bestemor. Blir veldig spennende å se hvordan det er å bo hjemme hos en senegalesisk familie.